Helhetlig Omsorg!

Tirsdag 17/04

Nå som rettsaken har startet så er det mye fokus på dette. Det går på tv, er i avisen og på radio. Og de eldre liker å høre litt på radioen eller lese litt i avisen. Men det som er problemet er at vi har en del pasienter som er glemsk eller demente. Det vi ikke hadde fått beskjed om var at vi ikke skulle sette på tv’en eller radioen slikt at de kunne høre noe. Men jeg tenkte for meg at hvis jeg er der så trenger vi ikke å sette på det, og heller bare sette på en cd. Men mens jeg og de andre hadde vært borte fra stuen så hadde en av brukerne klart å sette på tv’en. Så den ene brukeren våres som er dement trudde det var hun som skulle stilles til retten og trodde at det var hun som hadde drept mange mennesker. Så hun fikk helt angst, begynte å gråte, skrike og ble en helt annen person. Det å se en bruker på den måten er ikke godt for noen av oss. Når der er helt fra seg og du aner egentlig ikke hva du skal gjøre i det hele tatt.

Men jeg tok henne med på en tur. Bort fra de andre og bort fra tv’en. På turen bort til den andre stuen forklarte jeg henne at jeg ikke var farlig og at jeg ikke ville gjøre henne noe vondt. Og når hun stolte på det forklarte jeg henne at hun ikke hadde gjort noe galt og at dette var det noen andre som stod ansvarlig for. Hun sluttet etter hvert å gråte og det gikk vel opp for henne at hun ikke hadde noe med dette å gjøre. Og når hun hadde roet seg ned, begynte vi å snakke om noe helt annet. Siden hun er dement så glemmer hun denne hendelsen i løpet av dagen, men det er greit at når vi snakker sammen at vi snakker om noe helt annet. Slikt at når hun glemmer det så sitter det ikke igjen en vond klump i magen eller i halsen.

Vi snakket hovedsakelig om hvordan det var å bo på gård. Siden hun bodde på gård når hun vokste opp og jeg har jobbet på gård så hadde vi mye til felles og det var lett å snakke sammen. Når hun var helt rolig og begynte å bli glad igjen gikk vi ned i stuen til de andre igjen. Da hadde noen andre satt på en cd med en artist hun likte godt og hun sovnet.

Tirsdag 24/04

Denne tirsdagen fikk jeg testet meg utrolig på det å oppføre meg profesjonelt ovenfor en bruker. Jeg skulle være med i stell, i seg selv ikke noe problem. Alle de luktene du møter i et vanlig stell har jeg lært å takle. Men dette var et litt spesielt tilfelle. Jeg hadde aldri møtt brukeren. Og fikk beskjed før jeg skulle gå inn at dette var et tøft stell. Både med lukter, hva man ser, og hva man må gjøre. Jeg var ikke kjempe gira når jeg fikk advarselen, og fikk beskjed om at hvis det ble for tøft måtte jeg bare gå ut. Men så tenkte jeg at, jeg har valgt å gå inn i denne jobben og må derfor ta det ansvaret som kommer med det. Så derfor valgte jeg å bli med.

Vi startet med et helt vanlig stell på overkroppen. Og var delaktig, pratet mye med brukeren. Siden jeg ikke hadde møtt brukeren før, så hilste jeg før jeg gjorde noe. Selv om vi i førsten bare skulle ta overkroppen så var det veldig krevende fysisk. Pga at brukeren hadde en sykdom som gjorde at hun nesten ikke kunne bevege seg, og ville ta så lite smertestillende som mulig. Så var det krevende for oss, men ikke minst smertefullt for brukeren og bare legge seg over på siden for at vi skulle vaske ryggen. Når vi hadde vasket ryggen og var ferdig med resten tok vi på henne klær slikt at hun ikke ligger blottet.

Det neste vi skulle gjøre var å se på et sår som hun hadde fått. Det var et stort sår, og var nærmest et kjøttsår. Det var plassert så dumt at i den stillingen hu lå i, lå hun hele tiden på såret. I det vi rullet henne over for å se på såret, så kom pleieren som jeg var med på at vi skulle sette klyster. Dette var da veldig slitsomt for brukeren og det såret hadde en lukt som var helt forferdelig. Og når du står ved brukeren og det blir blandende lukter fra både det ene og det andre. Så er det vanskelig å ikke bli berørt. Jeg syntes helt ærlig at det var et mareritt, men bestemte meg for at det er verre for brukeren. Så jeg satte meg ned på huk ved hodet til brukeren og snakket litt. Holdt hånden hennes og strøk henne over ryggen. For samtidig som jeg gjordet dette så sperret jeg noen av luktene ved å holde armen litt opp til ansiktet. Mens jeg gjorde dette så satte pleieren klyster. Og det ser ikke godt ut og etter det jeg hørte på rommet så er det ikke godt heller.

Når vi hadde satt klysteret, så var brukeren helt utslitt etter det vi hadde gjort. Så vi lot henne slappe av litt. Jeg fikk litt frisk luft og hjalp til med frokosten etterpå. Når frokosten var ferdig så var det å fortsette der vi slapp sist. Å stelle nedentil er for så vidt greit. Det er ikke noe koselig. Men når det er en pasient som er sengeliggende så er det helt forferdelig. På den oppgaven slapp jeg å delta i selve stelle. Jeg hjalp til å forflytte pasienten i sengen, legge henne over på siden og sånne små ting. Mens personen jeg var med gjorde resten av det praktiske. Jeg holdt meg heller ved hodet til brukeren. Siden brukeren akkurat hadde sovet så var den mye mer våken og vi snakket mye sammen, slik at hun kunne gå litt bort i fra alt det vonde som vi gjorde mot henne. Og når pleieren var ferdig med stelle nedentil. Så masserte jeg benene på brukeren litt. Og der fant jeg enda et liggesår. Så da var det fram med kompress, teip og litt rensevann. Og hælkappe. En hælkappe er en skumgummi bit som du kan ha hælen i. Den blir mye brukt for at brukere som ligger mye ikke skal få sår, eller skal få mindre belastning på såret. Og når vi var ferdig med såret. Så fikk brukeren litt mat, og vi fikk matpause. Og etter pausen så var det andakt hvor vi satt med en del brukere. Og etter andakten så var det inn igjen på rommet å gjøre siste rest. Kle på henne resten og gre håret. Få på seg litt leppestift, siden hun skulle få besøk utpå dagen. Pluss at pleieren måtte ordne opp i det som man som regel mår etter man setter et klyster.

Og rett etter det var det middag og da var dagen min ferdig.

På de to tirsdagene føler jeg at jeg ga mye omsorg. Både med å snakke med brukerne. Men også med selve stellet. Det og blir stelt gjør noe med brukerne. De føler seg mye bedre psykisk og vil gjerne få besøk. Og de føler seg ivaretatt.